Farmor og historien bak brevene Grandmother and the story behind the letters Großmutter und die Geschichte hinter den Briefen

Bilder av farmor Photos of grandmother Fotos der Großmutter

Historisk kontekst Historical context Historischer Kontext

Da Ernst Geiger kom til Nordland som tysk soldat i 1941, var han én av over 350 000 tyske soldater stasjonert i Norge — et land med under tre millioner innbyggere. I fem år levde okkupanter og sivilbefolkning side om side: i de samme landsbyene, langs de samme fjordene, på de samme arbeidsplassene. Av og til ble det noe mer enn sameksistens. Det tyske militæret forbød slike forhold, men forbudet ble ignorert i det stille av svært mange. Etter krigen fikk norske kvinner som hadde hatt kontakt med tyske soldater gjennomgå — håret ble klipt av på offentlige plasser, mange ble fordrevet eller fratatt statsborgerskapet. De mellom 10 000 og 12 000 norske barna med tysk far — kalt «Tyskerunger» — bar stigmaet i tiår.When Ernst Geiger arrived in Nordland as a German soldier in 1941, he was one of over 350,000 German soldiers stationed in Norway — a country of fewer than three million people. For five years, occupiers and civilians lived side by side: in the same villages, along the same fjords, at the same workplaces. Sometimes it became something more than coexistence. The German military forbade such relationships, but the prohibition was quietly and widely ignored. After the war, Norwegian women who had contact with German soldiers faced reprisals — their hair publicly shorn, many expelled or stripped of citizenship. The estimated 10,000–12,000 Norwegian children with German fathers — known as 'Tyskerunger' (German-children) — bore the stigma for decades.Als Ernst Geiger 1941 als deutscher Soldat in Nordland ankam, war er einer von über 350 000 deutschen Soldaten, die in Norwegen stationiert waren — einem Land mit weniger als drei Millionen Einwohnern. Fünf Jahre lang lebten Besetzer und Zivilbevölkerung Seite an Seite: in denselben Dörfern, an denselben Fjorden, an denselben Arbeitsplätzen. Manchmal wurde daraus mehr als Koexistenz. Das deutsche Militär verbot solche Beziehungen, aber das Verbot wurde still und weitgehend ignoriert. Nach dem Krieg bekamen norwegische Frauen, die Kontakt zu deutschen Soldaten gehabt hatten, die Quittung — öffentliches Haarscheren, Ausweisung, Entzug der Staatsbürgerschaft. Die geschätzten 10 000 bis 12 000 norwegischen Kinder mit deutschem Vater — 'Tyskerunger' (Deutschenkinder) genannt — trugen das Stigma jahrzehntelang.

«Brevene som overlevde fra slike forhold er nesten alltid soldatenes brev til kvinnene, ikke omvendt — fordi soldatene bar livene sine med seg, mens kvinnenes brev forble i tyske hjem som ofte ble ødelagt eller spredt etter krigen.»"The letters that survived from such relationships are almost always the soldiers' letters to the women, not the reverse — because soldiers carried their lives with them, while the women's letters remained in German homes that were often destroyed or dispersed after the war."«Die Briefe, die aus solchen Verhältnissen erhalten blieben, sind fast immer die Briefe der Soldaten an die Frauen, nicht umgekehrt — weil die Soldaten ihr Leben mit sich trugen, während die Briefe der Frauen in deutschen Häusern blieben, die nach dem Krieg oft zerstört oder zerstreut wurden.»

Mario Kulbach, Beziehungen zwischen einheimischen Frauen und deutschen Soldaten im besetzten Norwegen, GRIN Verlag

«Brevet var i disse forholdene mer enn kommunikasjon — det var bevis på at noen tenkte på en, at man eksisterte i et annet menneskes tanker.»"In these circumstances the letter was more than communication — it was proof that someone was thinking of you, that you existed in another person's thoughts."«Der Brief war in diesen Verhältnissen mehr als Kommunikation — er war Beweis, dass jemand an einen dachte, dass man existierte in den Gedanken eines anderen Menschen.»

Mario Kulbach, Beziehungen zwischen einheimischen Frauen und deutschen Soldaten im besetzten Norwegen, GRIN Verlag

«Kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater ble etter frigjøringen møtt med en sosial fordømmelse som ikke sto i noe rimelig forhold til hva mennene som hadde muliggjort okkupasjonen selv måtte tåle.»"The women who maintained relationships with German soldiers were met after liberation with a weight of social condemnation that bore no proportion to what the men who had enabled the occupation were made to face."«Die Frauen, die Beziehungen zu deutschen Soldaten unterhielten, wurden nach der Befreiung mit einer Wucht gesellschaftlicher Ächtung konfrontiert, die in keinem Verhältnis zu dem stand, womit die Männer, die die Besatzung ermöglicht hatten, rechnen mussten.»

Mario Kulbach, Beziehungen zwischen einheimischen Frauen und deutschen Soldaten im besetzten Norwegen, GRIN Verlag

«Hverdagen under okkupasjonen i Norge var preget av en grad av personlig kontakt som de tyske militærmyndighetene verken fullstendig kunne forutse eller kontrollere.»"The everyday reality of the occupation in Norway was characterised by a degree of personal contact that the German military authorities could neither fully foresee nor control."«Der Besatzungsalltag in Norwegen war von einem Ausmaß an persönlichem Kontakt geprägt, das die deutschen Militärbehörden weder vollständig vorhersehen noch kontrollieren konnten.»

Mario Kulbach, Beziehungen zwischen einheimischen Frauen und deutschen Soldaten im besetzten Norwegen, GRIN Verlag

Steder nevnt i brevene Locations mentioned in the letters In den Briefen erwähnte Orte

Epilog Epilogue Epilog

Ernst reiste hjem til Württemberg etter krigen. Nelli forble i Hemnes med sin familie. Vi vet ikke om de noen gang møttes igjen, om alle brevene han sendte kom frem, om noe ble sagt mellom dem som aldri ble skrevet ned. Det vi vet er det brevene selv forteller: at han tenkte på henne, at han en natt i august 1943 kom til Korgen og sto i mørket og så mot vinduet hennes — og at lyset ikke brant. Og at han, da han endelig dro for siste gang, ønsket henne alt godt og sa farvel.Ernst went home to Württemberg after the war. Nelli remained in Hemnes with her family. We do not know whether they ever met again, whether all his letters arrived, whether anything was said between them that was never written down. What we know is what the letters themselves say: that he thought of her, that one night in August 1943 he came to Korgen and stood in the dark looking up at her window — and the light was not on. And that when he finally left for good, he wished her all happiness and said farewell.Ernst kehrte nach dem Krieg nach Württemberg zurück. Nelli blieb mit ihrer Familie in Hemnes. Wir wissen nicht, ob sie sich je wiedergesehen haben, ob alle seine Briefe ankamen, ob etwas zwischen ihnen gesagt wurde, das nie aufgeschrieben wurde. Was wir wissen, sagen uns die Briefe selbst: dass er an sie dachte, dass er in einer Augustnacht 1943 nach Korgen kam und im Dunkeln stand und zu ihrem Fenster hinaufsah — und das Licht nicht brannte. Und dass er, als er endgültig fortging, ihr alles Glück wünschte und Lebewohl sagte.